På mandag fikk jeg telefonsamtalen jeg har ventet på.
Egentlig ringte psykologen bare for å avtale tid for et nytt møte men jeg ba ham om å fortelle meg i grove trekk hva de hadde kommer fram til.
Og som jeg har mistenkt siden i fjor høst, har jeg Asperger syndrom.
Jeg skal ikke gå i detaljer om hva som var avgjørende for at de ble enige om det, men jeg kan si såpass at jeg ikke er overrasket.
Min første følelse var å bli utrolig lettet. Jeg tror jeg pustet lettere, tenkte lettere, bevegde meg lettere, alt ble lettere.
Jeg hadde egentlig regnet med at etter den reaksjonen ville det komme sorg, det er slik jeg hadde det med begge barna, men i stedet for sorg følte jeg at jeg satt og tenkte på tilgivelse for mange ting.
Jeg skjønner at mange situasjoner har oppstått fordi jeg har blitt misforstått eller at jeg har misforstått situasjonen, og jeg fant at jeg kunne tilgi mange mennesker jeg føler har begått store urett mot meg, basert på forståelsen om at hjernen min er koblet annerledes.
Slik føler jeg det fremdeles, og det var en uventet og fin hendelse.
Jeg skal ikke utelukke at jeg før eller siden kommer til å få både sorg og sinne, men det kan også hende at det uteblir totalt, da jeg egentlig har tatt den biten pre-diagnose allerede. Jeg hadde bare ikke tilgitt.
