Stimming

Mange mennesker, og spesielt folk med autismespekterdiagnoser stimmer.
Stimming er en forkortelse for det engelske ordet self-stimulating og er svært ofte en utløpsmekanisme for stress.
Jeg stimmer, ungene mine stimmer, forloveden min stimmer, faktisk så tror jeg de fleste mennesker gjør det.
Det er snakk om å gynge frem og tilbake, fikle med fingrene enten i et bestemt mønster eller tilfeldig, tvinne håret, trampe med beina, vifte med armene, listen av stimmer er lang.
Jeg gynger, tvinner og knipser med fingrene, vifter med armer og hender og går på tærne.
Ikke alt samtidig, og stort sett er det i situasjoner som gjør meg stresset.
Stimming er bra. Det kan kanskje være til irritasjon for noen, men det er lov å be folk om å slutte. Jeg husker et foreldremøte jeg var på for et års tid siden, der det satt en far som uavbrutt trommet med fingrene på bordet og ødela alt jeg hadde av konsentrasjon den kvelden.
Det hender rett som det er at jeg setter meg ned for å stimme, og da er det gynging, vifting og knipsing samtidig, og det er bedre for meg og familien at jeg gjør det med jevne mellomrom enn at jeg lar stresset ta overhånd, noe som igjen kan føre til en total kortslutning med tilhørende meltdown.
Mer om meltdown i et annet innlegg.